Det har vært mye politisk diskusjon om ressursnivået hos landets politi. Politiets oppgaver er mange og en av de viktigste er å straffeforfølge straffbare handlinger. Problemet er at ressursnivået på den andre siden er veldig mye dårligere. Få tiltalte har ressursene til å matche det apparatet som ønsker å straffe dem, skyldig eller uskyldig. En advokat, fritt forsvarervalg betyr således ingenting, får en stykkpris av staten. 2,25 x timeantall x offentlig salærsats (850 i dag). I realiteten er straffesaker så dårlig betalte at innsatsen som lønner seg å legge i saken er minimal. Om advokaten intervjuer potensielle vitner, leser hordevis av dommer og forbereder seg slik man ideelt sett burde, ville timesbetalingen bli så latterlig lav at ingen ville tatt oppdragene. Man er derfor i den situasjonen at lathet eller slurv lønner seg. Tingretten legger likevel i 95% av sakene aktors fremstilling til grunn. Hva er da poenget? fine ord om rettssikkerhet? salæret i straffesaker burde matche størrelsen i sivile saker. Selvfølgelig blir systemet mye dyrere, men var det ikke rettssikkerhet som var viktig? Er det virkelig slik at man kan stole på at politiet ikke har et forfølgelsesmotiv, et straffemotiv, et motiv som ikke er rent begrunnet med å finne sannheten? kommer tvilen tiltalte alltid til gode når den etter loven skal gjøre det? selvfølgelig ikke, men med bedre betalte forsvarere så vil argumenter som bedre fremmer tvilen lettere komme til overflaten da forsvareren ikke må prioritere andre saker som gir pålegg på brødet i stedet.
